Håkon hadde sovnet i stolen foran det store vinduet. Den var farlig god. Ikke lett å holde seg våken i. Han våknet av at det var noe som var anderledes. Han sperret øynene opp, søvnør som han var, trodde han at han fortsatt hadde lukkede øyne. Men nei, det var stummende mørkt. Han lente seg frem og tittet etter lys i Iversens hus, men det var ikke et eneste lysglimt noen steder. Han lyttet. Det var lyder ute, men ikke fra snekanonene. Det brummet og sang. Og noe skramlet infernalsk. Det blåste. Skikkelig. Det var sikkert strømbrudd ett eller annet sted. Et tre som hadde blåst over noen høyspentledninger, kanskje? Av gammel vane lente han seg frem for å slå på radioen. Men den var stum. Det begynte å bli kjølig i klubbhuset også.
Var det ikke en batteriradio ett eller annet sted? Han reiste seg og grep tak i lommelykten som han alltid hadde liggende på bordet. Hu a meg, som det blåste. Noe dunket i veggen og han så at de nærmeste trærne oppførte en vill dans i skinnet fra lommelykten. Aj, det var nok ikke lurt å gå ut. Men han måtte se etter om det var noe han måtte tjore fast og hva som dunket mot veggen.
Da han åpnet døren kom et vindkast og rev den fra ham. Den smalt i veggen, han var redd for at glasset skulle gå i tu. Like rasket blåste den tilbake og rammet Håkons skulder. Han lukket døren, lyste for å se om den hadde holdt. Det hadde den, heldigvis.
Han tok med seg noe ved opp til ovnen. Og så ringte han. Først til Knut. Han var på vei, men det kom til å ta tid. Glatt og blæst og trær som hadde veltet. Han ville kjøre forsiktig, han måtte kjøre forsiktig. Så ringte han Roger, Marina sa at han var på vei, men han gikk, han turde ikke kjøre, hadde han sagt. Og Håkon lurte på om Roger hadde vært så lur at han hadde tatt på seg brodder. Kjente han Roger rett, hadde han nok ikke det.
Det knakket på døren, nede. Der sto Iversen og Ronny. «Forsterkninger i faensværet» sa Iversen. Det er en av kanonene som har sklidd. Men det har ikke noe for seg å forsøke å gjøre noe nå. Må vente til vinden har løyet». Ronny fyrte opp i ovnen, fant en gammeldags kaffekjele og fylte den med vann. «Må da ha kaffe, enten det er slik eller slik,» sa han. Og lette etter en pose kokekaffe han trodde skulle ligge i skapet. Den var sikkert for gammel, men bedre med gammel kaffe enn ingen kaffe, tenkte han. Iversen tente de stearinlysene Mona hadde plassert rundt omkring. «Omtrent som å være på hytta», sa Iversen. «Der er det ikke strøm, der heller». Lyset på det ene bordet flakket. «Harr’u sett,» sa Ronny, «der er det trekk. Så det holder også. Få låne løkta di Håkon, jeg vil se hvor for gammal kaffen er. Gikk ut på dato i vår, men vi hiver’n oppi likevel.»
Kaffen tok evigheter å koke, men de hadde jo ikke noe å forsømme, før vinden ga seg. Så kom Knut. Han hadde unngått et trefall med bare centimetres klaring. «Guffent», var eneste kommentaren og ringte hjem for å si fra at han var i god behold. «Roger går», sa Håkon. «Håper han ikke blir utsatt for noe og at han har brodder på.» «Roger? Brodder?» Ronny skrattlo. «Nei det kan du banne på at han ikke har». Knut fortalte at en dør hadde blåst av redskapskuret og at det var to kanoner som hadde sklidd og at temperaturen steg. «Blir skikkelig rassballføre da,» mumlet Iversen og ville gå. Men de andre stagget ham og ba ham vente, i alle fall til det ble så lyst at han så hvor han satte foten. Og Iversen ble. Han hadde egentlig håpet på det.
Etter en drøy time ville Håkon ringe Roger. «Vent litt til,» sa Knut, «det er et stykke å gå, vi gir en halvtime til». Og etter en tid hørte de noen som bannet innett nede gangen, «Roger», sa Knut. «Hva i heite hule helvette har skjedd her ute?», sa Roger da han kom opp. «Det er rusk og rask strødd rundt og ei dør??? Det blir litt av en jobb å få ryddet unna og jeg tror det er varmegrader også.» Han var ikke munter i stemmen.
Da lyset begynte å demre fikk de se hva vinden hadde forårsaket. Det måtte flere hender til for å få ryddet. Og så nær jul. Nei, det spøkte for åpen løype i juleferien. Håkon begynte ringerunden. Til slutt hadde han fått tak i fire til. Men var det nok?
